Du husker kanskje Rockford, han graveglade fyren fra Boulderdash? En real hit tilbake på tidlig 80-tall. Denne typen spill har hatt drøssevis med varianter, og tittelen under forstørrelsesglasset denne gangen er en av dem. Men her er det ikke diamanter og juveler som skal plukkes opp, men kål...

Hvorfor akkurat denne lekre grønne grønnsaken? Edle steiner må då være mye mer interessant? Vel, ikke for vår helt Slimmy - han er nemlig en kanin. Med en ustoppelig appetitt for den helsebringende vegetarkosten oser han gjennom nivåene som ingen ende tar, på jakt etter en mett mage og en utgangsdør.

Legend of Myra er et problemløsningsorientert spill hvor vår langørete venn må navigere seg gjennom labyrinter av jord, steiner, fiender og selvfølgelig, kål. Hvert nivå krever at du sanker en viss mengde kål, indikert ved den blå baren, før utgangsdøren dukker opp. Deretter viser en kompassnål hvor den er. Det høres kanskje veldig enkelt ut, men det er kun på papiret.

Den største utfordringen er å holde seg i live. I tro Boulderdash ånd dreper både steiner, fiender og tilogmed kål hvis den faller på deg. Jord graves automatisk vekk i fartsretningen, men se opp over deg. Dårlig planlagte utgravinger vil kunne ende i at du enten låser seg inne, eller verre og mer katastrofale følger. Aldri undervurdér fallende kål i høy hastighet!

Ettersom du kan bevege deg raskere enn skjermen skroller, ender Slimmy ofte i situasjoner han godt kunne ha vært foruten. Det er ikke spesielt lett å rase gjennom brettene, så det krever som oftest at du har spilt de før eller prøver noen ganger før en vet hva som er hvor. Ikke alle brett handler kun om kål, senere nivåer har innslag av det gode gamle «sanke nøkler»-syndromet, noe som virker en anelse unødvendig i et spill som er vanskelig fra før.

Er du rask, er det likevel mulig å bevege seg i fallsretningen til steiner og kål, sålenge du kommer deg unna i horisontalen tidsnok. Fordi skjermen er treg til å skrolle og «ta igjen spilleren» og det at spillet går ganske raskt jevnt over, er dette lettere sagt enn gjort. For din egen del anbefales at antall cyckler ikke settes til mer enn 1000 i DOSBox. Endel fiender har en tendens til å følge etter deg, og i høye hastigheter er det urimelig problematisk å komme seg unna i live.

Kontrollene er også noe ujevn. Det føles som at det meste må gjøres med overdrivelse som igjen er utfordrende når det er mye som skjer på skjermen. I motsetning til eksempelvis Boulder Dash og Paganitzu, hvor ett trykk på piltasten i fartsretningen er nok til å flytte den, må du her holde den inne. Hvis du ikke er pinlig nøyaktig, finner Slimmy fort ut at han vil fortsette i samme retning, og det er ikke alltid like beleilig. På grunn av dette er det også å bevege seg for eksempel et steg av gang, fordi det krever kun et ørlite trykk på piltasten.

Mye av det samme går igjen fra nivå til nivå, og det er tålmodigheten settes virkelig på prøve når både kontrollene, brettdesign og nådeløse monsterplasseringer er såpass unøyaktige. Enkelte brett har også veldig begrenset plass for å grave egne veier, noe som totalt eliminerer kreative løsningstolkninger. Som regel er det kun en vei du trenger å forsere frem til utgangen, og det er lett å sette seg fast hvis du gjør noe feil. Selv de første nivåene krever trening, blir vanskelighetskurven bare stivere utover. Totalt er det rundt 20-25 brett, men fra nivå 20 øker de i inkrement av 10 (Altså nivå 30, 40, 50 osv).

Legend of Myra skal likevel ha for å prøve. Bakgrunnsmusikken er en miks av både avslappende og energirik varieté vi drar kjensel på fra blant annet mange Apogee-titler. Vi enser litt smak av Detroit inne i bildet også, med sin midiflyt og høye synthnoter. Lydeffekter er det minimalt av, og de som er særdeles kortfattige og lite gjennomførte. Kanskje greit nok, de har lite å si i spill som dette.

Det er mye ubrukt potensiale i en tittel med et så rollespillinspirert navn. Den animerte introen og den nokså grandiose innpakningen gir forventninger det ikke klarer å holde oppe. Det minner mye om det samme syndromet som Blood & Magic og Interpose lider av, nemlig å gjøre førsteinntrykket så lekkert som mulig, mens spillet som sådan egentlig suger vakuum.

For å være et spill mange ikke har hørt om, er det kanskje like greit å la det ha sin side i glemmeboka. Legend of Myra, et navn vi forøvrig mener hadde passet bedre til et rollespill, forblir en kortvarig affære som går raskt inn og ut av harddisken. Selv om det grafiske er detaljert nok til å gi Slimmy en viss pikselsjarm, vet vi alle at det er spillbarhet og historie som teller. Her skorter det på begge, så vi lar kålhodene forbli uspiste og lener oss heller mot noe som kanskje ikke er like sunt, men iallefall mer velsmakende.