Hva får du når du blander ei blond dame med en jøgler som liker å hoppe og skyte sammen med generasjonens første solide forsøk på akselerert 3D? Ikke vet vi, men det ligger et spill på benken idag som ser ut til å passe billetten.

Man kan diskutere om bruken av magi alltid kan rettferdiggjøres sålenge man har skills nok til å ikke brenne egne eller andres føtter, nesetipper eller borettslag. Nikki på sin side har vel kunne trengt et par timer ekstra på universitetet fordi hun har ene og alene åpnet en portal til en eller annen ond dimensjon og invitert tusenvis av monstre på besøk. Sammen med to andre protagonister, Fargus og Sid the Puppet, må de sette ut på et eventyr for å ønske seg verden tilbake til mer normale mål.

Pandemonium! er en plattformer med sin egen vri på ting, da hovedsakelig på presentasjonen. Dette var et av de første spillene jeg husker som brukte noe kalt «3Dfx», en teknologi som gav akselerert 3D-grafikk i maskinen. Disse kom i form av egne kort som måtte kobles til det vanlige skjermkort (disse var kun 2D på denne tiden). Resultatet er oppløftende, med klare detaljer og farger med animasjoner som legger opp til fin flyt i spillingen. Det er også mulig å spille spillet i «emulert 3D», også kjent som «Software mode», noe som gjør alt kornete med skannelinjer, mye likt det vi finner i CRT-skjermer.

Hele opplevelsen er altså bygd rundt å kunne presentere omgivelsene på en mest mulig spektakulær måte, og vi skal innrømme at det virker unektelig nytt og friskt ut. Ulempen med det er at du råder ikke selv over kameravinklingen (uten å bruke juksekoder) noe som gir elendig sikt fremover i mange situasjoner. Medaljens bakside skinner som mest i trange vertikale ganger der kameraet ofte regelrett vinkles feil for å gjøre det mye vanskeligere å forsere. I de tilfellene du faller og kameraet er rettet over deg, kan det også være vanskelig å bedømme avstand til det som er under deg, noe som bygger på spillets vanskelighetsgrad. For akkurat lett er definitivt ikke et ord i denne boken.

Du starter kun med to hjerter og tre liv, og mister du alle er du fint nødt til å starte fra det brettet som gav deg passord sist. Pandemonium! bruker ikke lagring, men gode gamle nivåpassord for å hjelpe deg med å fortsette der du slapp. Dette åpner såklart for en god del juksekoder også (se sist i omtalen). Det er mulig å oppgradere til seks hjerter gjennom å finne skjulte oppgraderinger for dem i spillets 18 nivåer, men de er så veldig spredt og godt gjemt at sannsynligheten for at du mister minst like mange av dem på veien er stor. Nivåene legger mye opp til husk, spesielt de senere nivåene som er regelrett brutalt vanskelige og urettferdige. Spesielt dårlig likte vi nivåer hvor det gjøres et poeng av at vind kan sende deg frem og tilbake uten noen måte å redde seg inn på, eller å bli jaget av flyvende demoner som gjør livet særdeles surt å nå nøklene du trenger for å avansere.

Til tider gjør Pandemonium! også en vri på selve plattformingen, som ellers er veldig standard. Før eller senere får du muligheten til å forvandle deg til et av fire magiske dyr, hver med sine egne egenskaper. Hvilke du får er brettavhengig og fullstendig scriptede hendelser. Fra frosk og flodhest til en skilpadde og drage. I froskeform kan du hoppe veldig høyt, flodhesten kan springe gjennom fiender, skilpadden er udødelig når du gjemmer deg i skallet og dragen kan fly og sprute ild. Dette er friske pust i det hektiske universet spillet legger opp til.

Nivåene blander alt mulig slags variasjoner og liker å holde ting ferskt. Eksempelvis er det et brett hvor du først må traversere en lang spindeltrapp til toppen, for å så springe så raskt du kan hele veien ned igjen til utgangsdøra. Andre bruker forvandlingen nevnt over som effekt for å variere nivået passende det dyret du spiller. Områdene du spiller i er også relativt luftige av seg, med mange avsatser både horisontalt og vertikalt. Dessverre klarer ikke spillet å identifisere hva det er god på, altså store, lyse og oversiktelig områder, før langt uti spillet, men då er det gjerne for sent for de utålmodige spillerne som gav seg for mange nivåer siden. Det er altså i disse lengre brettene som klarer å holde alle punktene på sjekklisten at Pandemonium! virkelig skinner. Dessverre er dette bare et refreng i sangen.

Burke Trieschmann har gitt lydbildet luftige, mystiske og tribalske toner som hovedroller. Det er mye trommer, orgel, fløyte og banjo som står for hovedarbeidet, og det ser ut til å ha betalt seg. Resultatet er en veldig orientalsk med en god «jungel»-alibi på toppen som faktisk funker.

I Pandemonium! skorter det ikke på idéer, men hovedplanen dets, altså fancy kameravinkling du ikke kan styre selv, fungerer dessverre ikke alltid så bra som papiret skal ha det til. Tidvis uoversiktlig jobber det ofte mer mot deg enn med deg. Det er slettes ikke lett å få god nok oversikt på hva som skjer langt nok frem på brettet og variasjonene i kameravinkling gjør at det kan være en utfordring å beregne avstand til ting. Når det er sagt, skal det mye til for at du finner noe som kommer i nærheten av den unike blandingen mellom plattforming og kameravinkling. Frister det med et nytt perspektiv på spilltilværelsen er dette en tittel du må få med deg.