Descent er storebroen til alle gamle 3D-romskip skytere på 90-tallet, men tro det eller ei, det var en bråte andre titler i samme sjangeren. Jeg vet ikke hva det var, men på 90-tallet elsket vi å putre rundt i romskip, og skyte ting som ikke hadde noe mer navn enn X74 eller Hybrid 2. Fury fra Microsoft gjorde også romgeeksene glisende glad, og de fikk enda en grunn til å tørke støv av joystikka. Dog det som satt seg mest i minnet hos meg, var Terminal Velocity fra Terminal Reality Inc.

Terminal Velocity setter deg bak spakene i ett av det mest avanserte fly som er kjent for menneske; TV-202. Etter at ASFAR (Alliance of Space-Faring Alien Races) gikk til krig mot jordens befolking, ble ikke menneskene så forbanna glad. Så de satt TV-202 på jobben for å utrydde ASFAR sine militære baser rundt omkring i rommet. Dette blir da din jobb; armert til etterbrenneren, vil du møte en himmel dekket av fly, en slagmark laget av illsinte tanks, og en håndfull jyplinger av noen motstandere. Det skal ikke være lett å være pilot for TV-202.

Under disse oppdragene vil du føle at mye er det samme; fiendene er veldig like, og det som skiller de fleste er fargene. Oppdragene går ut på å ødelegge bygninger, og landskapet bygget opp av overdimensjonerte piksler. Du er innom en del planeter, noe som varierer fra alt fra snø til lava, alt er i herlig 3D. Det var kanskje dette som fasinerte meg mest, tilbake da dette var det hyppeste jeg kunne få på en diskett. Du kunne fly overalt, noe som skapte frihet.

Hver fiende blåses opp i herlig røyk, og det som imponerer meg den dag i dag er hvor glatt all animasjon er. Grafikken har ikke akkurat tålt de tolv årene den har hengende over seg, dog trenger det ikke se ut som gull for å oppføre seg som det. Spillbarheten er der fortsatt, dog finner man fort ut at med seks knapper å forholde seg til, er det ikke akkurat Microsoft Flight Simulator man har med å gjøre. Her skal det ikke mer enn å gi mer gass, kjøre på med litt skyting og etterbrenner. Ja du leste rett, ETTERBRENNER! Det er lenge siden jeg har vært så glad for å se ”Afterburner” skrivers over en skjerm når jeg spiller, det er bare noe fett med det, og Terminal Velocity trenger alt det fete det kan få.

Fiendene dine så stokk dum at de nesten ikke kan kalles fiender. Det gjør dem ingenting å fly rett foran deg og dine ionkanoner. Tanksene flytter ikke på seg, og du kan lett ta dem ut ved å bare stå i ro og spre kuleregn over dem. Samt hvis du spiller på noen av de enkleste vanskelighetsgradene er det nesten umulig å dø, du skal være ganske så sørpe dårlig hvis du skal greie å gå opp i blås da. Så skru opp vanskelighetsgraden når du spiller.

Det lukter virkelig godt når ett spill lar deg velge i grafikkmenyen, mellom lav-, 486-, eller Pentium-grafikk. Jeg fikk ett stort glis over kjeften når jeg nå så dette, og slo meg løs og satt ”pentium” på alt. Grafikken og lyden er helt ok for å tenke at det stod 1995 på kalenderen, det eneste jeg savnet var joystikka som jeg hadde back in the days. For å spille dette med tastatur som jeg prøvde på nå, var ikke helt det samme som med min trofaste Thrustmaster. Så hvis du skal teste dette spillet på nytt, gjør ikke samme feil som meg, bruk heller fem minutter ekstra i forberedelser og finn frem den gamle stikka.

Terminal Velocity er ikke ett spill du spiller i mange timer i strekk, ta ett oppdrag om gangen, og ikke forvent at du skal miste nattesøvnen din med det første. Terminal Velocity stinker nostalgi, dog ikke all nostalgi er god nostalgi, noe som virkelig er synd.