Pluto. En nedgradert planet ingen astronomer vil gjenkjenne, forstavelsen til et radioaktivt stoff eller hunden til Mikke Mus. Kjært ikon har mange navn og utgaver. Denne gangen derimot, er det hunden til Mikke som er i sentrum, og han trenger å bli reddet fra Sorte Per. Maks uflaks!

Mikke og vennene sine nyter en sommerdag sammen med vennene sine. En ball på avveie sender Pluto sporenstreks ut i skogen, og kommer aldri tilbake. Det viser seg at han har blitt kidnappet og Mikke begir seg sporenstreks ut på eventyr i et merkelig kongerike hvor Svarte Per er keiser.

Med Disney-lisensen godt plassert i skjortelomma utnytter spillet alle de 16 bitsene SNES-konsollen har å tilby og gir et veldig godt og renommert uttrykk på alt det vi elsker Disney for. Her varierer miljøer og fiender i godt tonelag med Mikkes forskjellige kostymer, et av spillets unike sider.

På ferden til slottet møter Mikke Langbein litt rundt omkring på ymse brett. Via han får vi nye bekledninger som gir Mikke forskjellige egenskaper. Disse inkluderer trollmannskappe med matchende hatt, alpe-utstyr og brannmann. Som trollmann kan du skyte prosjektiler som også lar seg lade opp for økt effekt og forkledd som brannmann kan du spraye vann på fiender og objekter for å flytte dem. Begge bruker energi som er individuell for hver av dem, mens alpebuksene gir deg muligheten til å hekte fast til kanter, klipper og objekter.

Inkludert «den vanlige Mikke» er det altså fire forskjellige roller du kan spille. Enkelte brett krever spesifikke egenskaper for å forsere, f.eks å flytte en blokk eller nå en høyt hengende trasé. Du kan når som helst bytte mellom de forkledningene du har fått sålangt, men de som krever energi er nytteløse ellers. Objekter som en magisk lampe og brannhydrant øker energien for hver av dem respektivt.

Dette er plattform i bunn og grunn, krydret med muligheten til å hoppe bak forhenget for å skifte profesjons-underbukser. Hvert brett avsluttes med en boss, og sistebrettet tar i god «Mega Man-stil» en oppsummering av alle hvor du må bekjempe en knippe av de du har møtt før med bruk av egenskaper du har samlet gjennom spillets gang.

Som nevnt før er det grafiske veldig Disney-preget. Det er lett å like, selv om tidens tann er merkbar. Likevel er tegneseriepreget sjarmerende nok til å kunne tåle en gjennomspilling eller to, takket være den relativt lave vanskelighetsgraden. Kontrollene er solide så utfordringene ligger mellom flimreboksen og kontrolleren. Det er ikke mulig å lagre progresjon, så hele spillet må fullføres i en smell.

Fra lystige skoger og isverdener, jungel, fjellpass og det obligatoriske lavabrettene er det mye variasjon og ting som piffer interessen. Allerede ved første brett er det vanskelig å ikke legge merke til perfekte myke skyer og den inviterende bruken av farger. Og like før du begynner å bli lommekjent bærer det videre til neste nivå som er mer magisk enn det forrige. Hver verden har tre nivåer og hver avsluttes med en spennende boss som krever ferdighetene du har fått nylig. Totalt er det kun seks forskjellige verdener, så spillet er relativt lett å fullføre på en kveld foran flimreboksen.

Gjemte bonuser er det også flust av. Fra ekstraliv plassert på steder de ikke ønsker å bli funnet til ekstra hjerterr og mynter som kan brukes i butikker spredt rundt omkring.
The Magical Quest Starring Mickey Mouse er en eventyrreise som inviterer til en atmosfærisk reise i et fantasisk land. Disney-vibben er uunngåelig og er et kvalitetsstempel på nesten samtlige titler til SNES-eraen. Det er vanskelig å få nok av noe som er såpass veldreid, selv om spillet er relativt kort. Det er få eller ingen skavanker å oppdrive, selv om enkelte bosser kan være utilgivelige. Det koker ned til å lære mønstrene og banene. Dette er et av de spillene som er lette på foten og såpass uhøytidelig og lekkert at det bør være ulovlig å ikke ha spilt det. Hvorfor sitter du å leser dette fortsatt? Kom deg ut og redd Pluto! Voff!