Fremkomstmidler i steinalderen var få og langt imellom. En dag når Ugh ligger og sløver under et tre, faller et eple ned i hodet på han som gir han en idê. En pedaldrevet helikoptermaskin som kan frakte folk fra A til B er våpenet ditt gjennom 69 nivået i enkeltspillermodi.

Selv om det høres nokså tvilsomt ut med et transportmiddel kun drevet av vår venns Ughs barbeinte tottelotter, finner du fort ut at dette er mer effektivt enn du først skulle tro. Men tvilsomt eller ei, ute i steinalderjungelen finnes det transporttørstige passasjerer, så la oss ikke dvele mer.

For hvert brett styrer du Ugh i denne farkosten hvor målet er å plukke opp små huleboere som har et sted de må til. Dette indikeres ved at de spaserer ut av hulen sin, og når du lander nært dem, signaliserer de via en snakkeboble et romertall som korresponderer med den hulen de skal til. Når du har plukket dem opp er det å seile raskest mulig til målet, dog samtidig unngå ting som å fly hardt i vegger, planter eller fiender. Fiendegalleriet spenner om et lavt og høytflygende Pterosaurus, en sint triceratops og en tungpustet og sløv brachiosaurus. Pterosaurusen er en flygende øgle som signaliserer like før den kommer på skjermen, og flyr som regel etter der du var sist. Holdt deg langt unna disse, ellers må du prøve brettet på ny. Triceratopsen er en neshornlignende skapning som vandrer på bakken. Blir du stående for lenge der når du skal hente eller plukke opp passasjerer, gir den deg et velfortjent dytt i en hastighet som mest sannsynlig betyr over og ut for deg. Den siste, sovende dinosauren, benytter sin tilværelse til å puste store mengder luft ut av neseborene, noe som betyr at du kan miste kontrollen hvis du er uforsiktig.

For å kunne hanskes med skumlingene har Ugh muligheten til å plukke opp noe som best kan beskrives som en glad stein. Ja, for det er faktisk det det er. En stein som stort sett ikke gjør noe mer enn å være der - før du plukker den opp. Når du har hentet steinen er det mulig å bruke den som prosjektil ved hjelp av "CTRL"-knappen. Dette gjør det mulig å ta ut flygende øgler, sinte triceratopser med mer. Du kan også slippe steinen på det fruktglade treet som befinner seg på hvert brett, slik at du får mer tid. Dette er faktisk helt nødvendig på senere nivåer, hvor du kun har mulighet å komme deg helskinnet igjennom ved å fylle på med mer tid (ved å plukke opp frukt fra frukttreet).

Passasjergalleriet i Ugh kommer i 3 varianter; unge mannlige og kvinnelige huleboere og gamle mannlige. De gamle krever ekstra oppmerksomhet fordi disse ikke kan svømme hvis du skulle være så uheldig å la de falle i vannet. Hvis du er uforsiktig når du plukker opp passasjerer, og istedenfor kommer borti dem, faller de ned. Hvis det er vann under dem, vil de kunne holde seg flytende en stund, noe som gir deg tid til å ta en dukkert å plukke dem opp. De gamle huleboerne derimot, kan ikke svømme, noe som betyr at faller de utfor må du prøve brettet på nytt.

For å være en nokså enkelt spill, kan beskrivelsen over virke som at dette er det stikk motsatte - det er det ikke. Når du kommer inn i gangen for hvordan dynamikken mellom den palmerotordrevne helikoptermaskinen og passasjerene fungerer, er dette kakearbeid. Iallefall i 10 første nivåene. Deretter begynner ting å bli vanskeligere. Timing og hurtighet er essensielle faktorer for å klare Ugh på standard vanskelighetsgrad. Etter hvert brett får du også et passord, som lar deg starte hvor du slapp.

Ugh kan også spilles 2-spiller. Hovedforskjellen her er at tiden går mye raskere ned, noe som krever at du skaffer frukt for tid oftere. 2-spillerdelen har også 81 nivåer, i motsetning til enkeltspillerdelen som har 69. Grafikksiden er enkel men detaljerik, noe som henspeiler seg på hvert brett. Animasjonene er velgjorte, og vi liker spesielt figurdetaljene. Nivåene kunne ha vært mer variert etter vår smak, da de som regel kun går i stein og nyanser av brunt, grønt (og blått hvor det er hav). Lydsiden er også simpel, men introduksjonsmusikken bærer visse punkter av gjenkjennelse. Inne i selve spillet går det mest i lydeffekter, noe som er greit men du blir fort lei av å kun høre de.

Alt sett under ett, er Ugh et bevis på at en enkel spillidê sammen med solid gameplay og gode kontroller kan være nok for å more unge såvel som gamle. Hvis du setter pris på pedaldrevne huleboerkonstruksjoner med sans for humor og sjarm, er Ugh så absolutt verdt å prøve. Enten alene, eller med en kamerat.